Urettferdighet i systemet: Hvordan kompleks PTSD etter vold i nære relasjoner blir ignorert

I over to tiår levde jeg i et forhold preget av psykisk og fysisk vold. Den dagen jeg endelig bestemte meg for å komme meg ut, følte jeg at det var mitt eneste valg for å redde livet mitt. Jeg visste at hvis jeg ikke tok det valget, ville jeg til slutt ende opp med å ta mitt eget liv.

Det å ta kontakt med Oslo Krisesenter var mitt første skritt mot frihet, men det ble også starten på en vanskelig reise der jeg innså hvor mangelfullt systemet er for mennesker som meg – de som bærer på kompleks PTSD etter vold i nære relasjoner.

Krisesenteret – en midlertidig hjelp

Da jeg først kontaktet Oslo Krisesenter, fikk jeg raskt oppfølging og var i samtaler der flere ganger. Den hjelpen jeg fikk var uvurderlig. Men jeg fikk også beskjed om at denne hjelpen kun var midlertidig.

De anbefalte meg å gå i terapi for å bearbeide traumene, men dette var noe jeg måtte ordne selv. Samtalene på krisesenteret kunne ikke fortsette over lang tid. Jeg ble derfor henvist til DPS (Distriktspsykiatrisk senter) – og det var da jeg møtte mitt første store hinder.

Avbrutt behandling og press om anmeldelse

Da jeg endelig kom til DPS, følte jeg at jeg var på vei til å få hjelp. Men det ble raskt en skuffelse. Etter noen få samtaler fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne få mer behandling før jeg anmeldte forholdet til politiet.

De mente volden jeg hadde vært utsatt for var så alvorlig at de ikke kunne fortsette å hjelpe meg uten en anmeldelse.

Men for meg var anmeldelse aldri et alternativ. Det handlet ikke bare om risikoen for hevn, men også om at overgriperen var involvert i kriminelle miljøer. Å anmelde kunne sette meg i enda større fare. Likevel var det ingen forståelse for dette fra DPS.

De presset meg til en løsning som ikke var mulig for meg. Det gjorde at jeg følte meg enda mer fastlåst.

Økonomisk ruin og mangel på støtte

Da jeg kom ut av forholdet, satt jeg igjen i økonomisk krise. Jeg hadde nesten en million kroner i gjeld, som egentlig ikke var min egen. Jeg kjempet for å beholde leiligheten min, mens økonomien var i fullstendig ruin.

Samtidig ble jeg presset til å betale egenandeler for terapi – penger jeg knapt hadde. Det er lett å si "gå til psykolog" eller "søk hjelp", men hva med oss som ikke har økonomiske midler til det?

Jeg fikk etter hvert kranglet meg til noen timer til hos DPS, men jeg måtte fortsatt betale egenandeler hver gang. Når du lever i økonomisk usikkerhet og samtidig prøver å bearbeide traumer, blir det en enorm belastning å måtte betale for hjelpen du trenger for å komme videre.

Hvordan kan systemet forvente at man skal helbrede seg selv fra traumer uten økonomisk støtte?

Behov for en rettferdig modell for behandling

I dag jobber jeg selv som erfaringskonsulent gjennom Menterra, hvor jeg tilbyr samtaler til mennesker som har vært i lignende situasjoner som meg. Men jeg vet selv hvor tøft det er å måtte betale for hjelp.

Vi trenger en modell som gjør det mulig for mennesker med kompleks PTSD å få hjelp uten å bli økonomisk ruinert.

💡 Det burde finnes en ordning der staten dekker deler av kostnaden for terapi, coaching og samtaler med erfaringskonsulenter – slik vi har med fastleger og psykologer.

Sverige har et system der staten dekker 50 % av kostnaden for hushjelp til familier. Hvorfor kan vi ikke ha et lignende system for psykisk helse?

Staten burde opplyse mer om hjelpetjenester

Det finnes hjelpetjenester der ute, som Oslo Krisesenter, men det kan være utrolig vanskelig å navigere i kaoset man lever i når man har vært utsatt for vold i nære relasjoner.

Jeg vet fortsatt ikke om alle hjelpetjenestene som finnes, men jeg har oppdaget noen gjennom egne undersøkelser og gjennom å skape Menterra.

💬 Hvorfor bruker ikke staten flere ressurser på å opplyse om hjelpetjenester?

💬 Hvorfor ser vi ikke flere reklamer på TV, TikTok og sosiale medier som viser mennesker veien ut av volden?

For mange er det en stor barriere å finne den rette hjelpen når de er midt i en krise. Staten burde investere mer i informasjon slik at flere finner hjelpen de trenger.

Kompleks PTSD er usynlig, men reell

Kompleks PTSD er en usynlig lidelse. Den viser seg ikke i form av fysiske sår eller arr, men den påvirker hver eneste dag i livet mitt.

Det er ingen enkel vei til helbredelse, og jeg forstår ikke hvorfor systemet ikke er tilrettelagt for å gi langvarig støtte til mennesker med denne typen traumer.

Vi trenger et system som forstår at traumer ikke forsvinner bare fordi tiden går.

Hvorfor finnes det ingen bedre hjelp?

Jeg skriver dette ikke fordi jeg har alle svarene, men fordi jeg vil belyse hvordan systemet svikter oss som bærer på komplekse traumer.

Jeg vet ikke hvorfor det ikke finnes et bedre støtteapparat. Men jeg vet at kompleks PTSD ikke forsvinner etter kort tid.

💙 Det tar mange år å helbrede seg selv fra vold i nære relasjoner, og det må anerkjennes som en langvarig, kronisk prosess.

Konklusjon

Det er uforståelig at systemet ikke gir mer varig hjelp til de som kjemper mot usynlige traumer. Kompleks PTSD etter vold i nære relasjoner er en livslang kamp som krever mer forståelse, ressurser og tid.

Forhåpentligvis kan dette blogginnlegget bidra til økt bevissthet om det enorme behovet for forbedret hjelp og støtte til de som har vært utsatt for vold og bærer på de usynlige arrene det etterlater.