Mitt Indre Kompass: Å Finne Gull i Grus

Når jeg ser tilbake på de årene jeg levde i en turbulent relasjon, er det lett å se alt som gikk galt. Jeg kunne lett ha blitt værende der, i alt det mørke og vonde, men et sted på veien bestemte jeg meg for noe annet. Jeg bestemte meg for å finne det lille gullet i alt grusen.

I prosessen har jeg laget mitt eget indre kompass – en veiviser som hjelper meg å velge hva jeg ønsker å bære med meg videre. Et kompass som lar meg plukke ut de små tingene som styrker meg, selv når mye rundt meg var alt annet enn vakkert. Noen ganger tenker jeg på dette som en form for alkymi.

Eksempelet med den varme bilen

La meg forklare hva jeg mener. Da jeg var gift, hendte det at mannen min gikk ut på snøtunge morgener og gjorde bilen klar. Han fjernet snøen, startet motoren og sørget for at bilen var varm når vi skulle dra. I begynnelsen trodde jeg kanskje at han gjorde det for meg, som en kjærlighetshandling. Men jeg forsto etter hvert at dette handlet om vår datter. Hun skulle sitte varmt og godt på vei til skolen. Det var aldri egentlig en handling rettet mot meg – det var hennes trygghet og komfort han så til. Likevel, denne handlingen lærte meg noe viktig om de små tingene i hverdagen.

Selv om han ofte brukte slike handlinger for å kreve noe tilbake fra meg – "nå har jeg gjort dette, så nå må du gjøre noe for meg" – så tok jeg med meg verdien i selve handlingen. Jeg lærte at de små tingene i hverdagen, disse små gestene, kan være meningsfulle og gi varme. De er en måte å vise omsorg på, uten nødvendigvis å bruke store ord eller store gaver.

Alkymi i hverdagen

Denne prosessen minner meg om alkymistenes gamle drøm: å forvandle bly til gull. Alkymi er en eldgammel kunst, en jakt på det mystiske – på å forvandle det som virker verdiløst til noe edelt og rent. Men for alkymisten handler det ikke bare om metall; det handler også om å forvandle sin egen sjel, om å lære å finne verdi i det som tilsynelatende er verdiløst. På mange måter har jeg tatt på meg rollen som min egen alkymist i livet mitt. Jeg har valgt å finne det verdifulle, selv der det kanskje ikke var ment som en gave til meg.

Det krever vilje og bevissthet å plukke ut det gode fra en handling, samtidig som man anerkjenner alt som var uekte eller skadet i relasjonen. Det er å kunne si, "Jeg bærer med meg denne lærdommen – ikke fordi alt var greit, men fordi jeg har valgt å finne styrke i det som styrker meg." Alkymi i hverdagen er nettopp dette: å ta det som er tungt og vanskelig, og finne det lille glimtet av noe ekte, noe verdifullt, som kan gi næring på reisen videre.

Å lage sitt eget kompass

Å lære hva som virkelig gir verdi, og hva som kun gir midlertidig tilfredsstillelse, har blitt mitt kompass. Det er det som nå leder meg til de små øyeblikkene som virkelig betyr noe – små uttrykk av omsorg eller takknemlighet, som at min datter kanskje kommer med en kopp kaffe, eller at noen gjør en liten, uventet gest. Jeg ser nå hvor vakkert det er, hvor sterkt det kan føles, og hvor mye mer verdifullt det kan være enn dyre gaver. Disse små handlingene trenger ikke baktanker, og de trenger ikke store ord.

Kanskje er denne evnen til å velge lærdom fra vanskelige situasjoner en av de største gavene vi kan gi oss selv. For ved å skape mitt eget kompass har jeg gitt meg selv en frihet til å finne fred, uten å måtte late som om alt som skjedde, var greit. Jeg har gitt meg selv lov til å bære de gode minnene side om side med de vanskelige, uten å la dem definere hele meg.

Og universet visker til meg, som en påminnelse: "Du er en alkymist i ditt eget liv. Du ser mørket, men velger lyset som skinner gjennom. Du har sett smerte, men bærer likevel de små verdiene med deg, de små glimtene av gull du har funnet underveis."

Å finne gull i grus, det er kanskje en form for magi. Kanskje er det en form for overlevelse. For meg er det en måte å leve på – med et kompass jeg selv har laget, som peker meg mot de små, ekte tingene som gjør livet vakkert.